A pot worth winning - The Football League Cup

Selv om det er lenge til verdens artigste cup starter (januar), så får vi denne uken en forsmak av deilig, engelsk cup. Riktignok har ligacupen hatt en lav status de siste 15 årene, men for klubber som ikke har råd til å leke Football Manager er det ei bøtte som det er verdt å vinne. Tirsdag starter moroa med oppgjør mellom alle de 92 klubbene i The Football League, og fortsetter utover uka. Merk at PL-lagene først kommer inn i andre runde, og at PL-lag som er kvalifisert for Europacupspill på det tidspunktet ikke kommer inn før i tredje runde. Unntaket denne sesongen, som i 02/03, er at det spilles en kvalifiseringsrunde. Dette fordi Birmingham vant cupen i fjor og er kvalifisert for Europa League, ikke deltar i første runde. Dermed går det ikke opp med antall lag, så i stedet for å gi ett lag walkover til andre runde, ble det spilt kvalifisering hvor Crawley gikk videre på bekostning av AFC Wimbledon. Akkurat disse to lagene fikk spille kvalifisering fordi det var de to beste lagene i fjorårets Conference National (nivå 5).

Vase med Disney-ører

Det er kanskje like greit: Arsene Wenger har sagt at å vinne ligacupen ikke vil ende Arsenals trofetørke. Det er for så vidt greit å nedprioritere en av fire turneringer man deltar i, men i fjorårssesongen kom The Gunners til finalen og dermed muligheten til å vise hvordan de takler press. Det taklet de ikke i det hele tatt, og Birmingham stakk av med trofeet, æren og stoltheten. Arsene fikk ny boblekåpe av Nike.

Tomannstelt. Illustrert bitterhet medfølger ikke.

Ligacupen er faktisk en turnering frembrakt av teknologi. Flomlysrevolusjonen på slutten av 1950-tallet gjorde det mulig å spille kamper på kveldstid hele året. Det er dog forutsatt at det ikke snør, for da stopper hele øyriket. I begynnelsen nektet topplagene å delta i cupen, men da vinneren fikk spille i Europa kom de stormende til som tidligere bekjente av en nyrik lottomillionær. Aston Villa ble det første laget som vant turneringen i 1961, da de slo Rotherham over to kamper.

Formatet har blitt endret mange ganger gjennom årenes løp. På 1990-tallet spilte man fortsatt 3. runde over to kamper, sannsynligvis for å gi de bedre lagene mulighet til å hente seg inn igjen etter å ha gått på en blemme borte mot det man så på som et mindreverdig lag, på en halvmørk og tribuneskjeiv stadion. Heldigvis er dette ikke lenger tilfellet. Sjarmpoeng.

For de som er glad i kuriøsiteter, eller funfacts som det heter i dag, er det verdt å bite seg merke i semifinaleformatet. Der spiller man hjemme og borte, og skulle vært av lagene ha scoret like mange mål i løpet av de første 180 minuttene, spilles ekstraomganger. Helt greit. Men så kan panikken ta en gjeng skarve fotballspillere. For hvis man som hjemmelag i den siste kampen tapte 3-0 i den første kampen, men vant 4-1 i hjemmekampen, ryker man ut hvis ingen klarer å gjøre mål i løpet av ekstraomgangene. Altså: Bortemålsregelen gjelder først etter at begge kampene er fullført. Merkelig, men et konsept med stor underholdningsverdi.

Og la oss nå virkelig håpe noen av lagene i L1 og L2 kan bite godt fra seg i de to første rundene, og at de trekker hjemmekamper mot storlagene i tredjerunde. Fotballens sjel sitter i garderober murt mens det fortsatt var sosialt akseptert å drikke på jobben - med tilsvarende resultat. Jeg håper, som alltid, på at Barnet skal bite godt fra seg, for Underhill er kanskje verdens skjeiveste og mest sjarmerende fotballstadion. Høydeforskjellen fra målet i nord til målet i sør skal en gang i tiden ha vært så mye som to meter. Det er ikke så mye i dag etter at FA tvang banemannskapet til å redusere høydeforskjellen i 2006. Det er likevel tydelig på bildet under at den fortsatt heller, som en hund med hodet på skakke.

Glede