Angst og fortvilelse

Som vi alle vet kan fotball medføre sjelelige skader. Fra mild angst og skuffelse til frådende tirader mot skjermen: Vi har alle vært der, i øyeblikkets tyranni, hvor alle løse gjenstander i rommet er egnede objekter å ta ut sin frustrasjon på. Det eneste som er verre er å starte en blogg for å bygge opp under gleden ved å kunne glede seg til PL-start, for så å motorhavarere på landsbygda i Europas minste øystat, bare timer før kampstart. Etter hvert synker det inn at mannen med tauebilen ikke kommer før halvannen time etter avtalt tid, og at man ikke bare står i fare for å ikke få tid til å opprette Fantasylag før avspark, men at man mister avsparket og hele kampen. Det er en unnskyldning, ja, men jeg har bevis:

Only in Malta

Så lørdagskvelden fikk man ikke gjort annet enn å konstatere at nesten alle forhåndstipsene gikk i vasken, bortsett fra Bolton som innfridde borte mot et QPR hvis spillerstall fortsatt har et Championship-preg over seg. Hvis det fortsetter slik tipper jeg Warnock får ta juleferie uten arbeidsgiver.

Skuffelsesmaskinen Arsenal (for deres egne fans) fortsetter å innfri, men i år tapte man poengene mot Newcastle på en måte som var langt mindre bitter enn fjorårets snuoperasjon av The Magpies. Nå ser vi også at de selger seg ut av gullkampen allerede etter én runde. Like greit det. Spennende å se hvordan det går når han må rette bitterheten mot seg selv etter nok en fjerdeplass etter endt sesong.

Apropos gullkamp: Aftenposten dro til og konstaterte at Liverpool miste "viktige poeng i gullkampen" etter 1-1 hjemme mot The Black Cats. Det synes jeg også Norwich gjorde etter samme resultat borte mot Wigan. Grunnen er enkel: Landet vårt er oversvømte av Liverpool-supportere som ble fans på 80-tallet da laget gjorde det bra. Og med jevne mellomrom klarer dette kobbelet av yrkesaktive (ironisk nok) nesten-scousere å hype opp laget til å bli en gullfavoritt. Bare fordi laget fikk en oppsving etter at uglemannen Hodsgson forsvant, og de hanket inn en Dalgliesh som bare et halvt år tidligere hadd blitt veid og funnet for lett for den samme jobben, betyr ikke det automatisk at laget kan kjempe om ligatittelen. Det er godt mulig jeg må spise mine ord ved slutten av sesongen, men hvis Liverpool tar tittelen må ligaens nivå revurderes.

Søndagen var derimot bilfri og satt av til PL-titting, noe som skulle vise seg å være preget av både opp og nedturer. Den store oppturen var åpenbart Stokes heroiske innsats mot et Chelsea-lag som ikke kan være mer enn 70 % restituert etter pre-season. Stoke er et heidundrande hjemmelag og gikk friskt til i duellspillet, noe som ikke så ut til å passe hverken Torres eller Lampard som etter hvert begynte å falle helt på egenhånd.

Ikke straffe

Etter den målløse kampen mellom 21 menn og Torres på Britannia, skulle man se hvordan et relativt nykomponert Manchester United kunne gjøre det mot Roy Hogdsons soneforsvar i Westre Bromvika. Ny keeper, ingen Fletcher, Carrick eller Scholes på midten, ny kantspiller i Young og Wellbeck fra start på topp. Det startet bra, men etter ledermålet til de røde scoret Shane Long (nyinnkjøpt fra Reading) på noe som fikk undertegnede til å tenkte på en viss italiener som engang i tiden skulle erstatte Schmeichel i United-kassen. Det ble tre poeng, men de aller fleste ville snakke om De Gea etter kampen. Han kan sikkert bli en bra keeper, men man blir sjelden tilgitt slike brølere på åpningsdagen.

Taibi etter nok en tabbe, men langbukse og leggvarmere burde avslørt ham på første trening.

I skrivende stund har Man City knekt Swansea-koden og leder 3-0. Med minimalt med sjarm både på trener og spillersiden er jo dette en av de desidert kjedeligste tittelkandidatene. Uansett ingen tvil om hvilken by som kom best ut av den første runden, og med mindre City putter enda en kasse i kveld så kan Bolton og Kevin Davies kose seg på toppen av tabellen i en uke til mens de tar benkpress og trener Mixed Martial Arts til møtet med nettopp de lyseblå neste helg.