Preludium

Tidligkamp. Borte. Mot frådende, arbeidsledige tjuvradder som ikke har annet å gjøre enn å tigge til seg nok penger til en billett for å se gutta fra nabobyen maltraktere liksomheltene fra byen som har så lite å by på at den har vært kulturhovedstad i Europa (slik man gir handikappede egne plasser på kollektivtransport). Så hvorfor er det sånn? Er det misunnelse? Trangt genbasseng? Frustrerende dårlig helsetilbud?

Alle disse kan være plausible årsaksforklaringer. Jeg foretrekker likevel å innfinne meg med at det bare er sånn. Grunnen er enkel: Det er ikke alle som skal være venner. Disse oppgjørene kan få det til å koke over for selv gudfryktige sørlendinger, og da er jo alt som det skal være. Det skal være deilig å ha noen å hate.

Så nå er det bare å glede seg.

Get in!

På lørdag skal det synges.

You are a Scouser,
An ugly Scouser,
You're only happy,
On Giro day,
Your dad's out stealing,
Your mum's drug dealing,
So please don't take my hubcaps away.

Festival slik det skal være

For å gjennomføre en vellykket fotballfestival trenger man kun sitteplasser, øl og abonnement på TV2. For å ta det til et nytt nivå trenger man også genuint interesserte mennesker som kan lette på stemningen i motgang med quiz, funfacts og til og med grave frem en gammel Coventry-drakt som gjør at undertegnede får en liten tåre i øyekroken.

Helgens festival gikk av stabelen på Oslos beste østkant, og ble innledet med Merseysidederby. Et feilaktig rødt kort, mye sjabert pasningsspill og scoringer av henholdsvis en halvfeit flettebiker og en lommetyv fra Sør-Amerika var kampen glemt.

Så gikk turen til Old Trafford, hvor kanarifuglene fra East Anglia presterte å stille med en spiss med nummer fem på ryggen. Logiske innvendinger: a) 5 er draktnummeret til det vi kaller en right centre half, og b) du vet at en spiss med nummer fem på ryggen kommer til å choke foran mål oftere enn en med nummer 9.

Det var riktignok ikke bare Morrison (nummer fem, for de som ikke så kampen eller har alzheimer) som brant sjansene sine. Pilkington fikk kanskje den største muligheten til å bli kanarihelt, og kanskje er det navnet som denne gangen har skylden. Alle som ikke har bodd i en hule de siste årene vet jo at verdens mest ufrivillig morsomme mann også heter Pilkington. Og har har bare scoret én gang, da han forsøkte å løpe fra en innpåsliten bie.

Utterly gormless

Utterly goalless

På grunn av manglende kveldskamp ble en fullstendig uinteressant Tippeligakamp satt på i bakgrunnen mens det ble quizzet og alkoholholdig fluidum ble konsumert helt til man ble full nok til å innrømme at man har Coventry som andrefavorittlag i England. Da ble det reminissering (hvis det er lov å si) om gode gamle Steve Ogrizovic, Dion Dublin (som scoret artigmålet på Shay Given), Huckerby, Hall, Telfer og andre fotballkorthelger fra da The Sky Blues var oppe og spiste kirsebær med de store.



Politimann, keeper, rekordholder og målscorer. Helt.

Dagen derpå ble man vitne til Chelseas overkjøring av Bolton hvor Fatty ble den store helten med tre gåller. Det var mer Boltons skyld enn noe annet, og Frankie bør absolutt vurdere å dele de tre lunsjporsjonene med Ramires, som har et Comic Relief potensiale av en tredje verden.

Arsenal derbyet i Nord-London, og selv om det bare er fem poeng opp til Spurs, blir det lenge til det kan feires St. Totteringshamday (google it).

Oval svøpe

Etter en PL-helg som går over all forventing, er det vanskelig å forestille seg noe som kan toppe det. Men det finnes, i disse dager, på New Zealand. The Rugby World Cup, heretter kun omtalt som RWC, er i gang. Vet ikke hva rugby er sier du? Ligner det på amerikansk fotball? Nei. Du får google, da vet du.

Jeg skal ikke kjede den håndfull mennesker som faktisk ikke har annet å gjøre enn å lese dette med taktiske disposisjoner eller regler og andre kjedelige greier. Selv om man ikke ser kampene, enten på grunn av tidsforskjellen eller manglende interesse, ligger det mye underholdning i de deilige mennene som foretrekker oval ball foran rund.

Sør-Afrika har mistet mye sjarm, og skal slite med å holde på RWC-tittelen fra 2007. Uansett har de en artig forward, hvis navn er Tendai Mtawarira, også kjent som The Beast. Med sine 188 cm og 116 kilo kan han, i motsetning til luremusa Askeladden, faktisk klemme vannet av en stein. Når han ikke klemmer vannet av stein eller motspillere, går han på restaurant hjemme i Durban for å vedlikeholde kroppsvekten. Ryktet vil ha det til at når Mtawarira bestiller bord, trenger han ikke si annet enn "It's the Beast".

A bucket for monsieur. And perhaps a hose.

Videre ser Springboks ut til å miste en av mine definitive favoritter til skade, nemlig Bakkies Botha. Han har en utrivelig tendens (for motstanderne) til å yte det lille ekstra. Han er veldig i glad i å tilfeldigvis falle på spillere som allerede ligger nede, gjerne med kneet eller knyttneven først. Han er også stor fan av å løfte motstandere opp, kun for å slippe dem ned på hodet. Springskaller er også en del av hans relativt vide voldsrepertoar. Men god er han, og han vil bli savnet.

You should see the other guy

Hva artige navn er også Sør-Afrika på toppen av lista med Bismarck du Plessis og Chilliboy Rallapelle. Men siden de til sammen veier mer enn en Ford Ka, og sikkert kan knuse den samme bilen med bare hendene, tror jeg ikke de ble mobbet i oppveksten.

Vi kommer heller ikke utenom England-kaptein Mike Tindall, som denne uken ble beskyldt for dvergkasting. Ikke så rart, da dverger er litt som ekstra tunge rugbyballer, og ved å kaste en dverg gjentatte ganger oppnår man samme treningseffekt som sprintere får når de løper i oppoverbakke. For å lese mer om dvergkasting, kan du klikke her.

Avslutningsvis skal vi nesten være litt seriøse. For mens i motsetning til fotball, hvor de beste spillerne ofte er de som tåler minst kroppskontakt, er det heldigvis ikke sånn i rugby. Dan Carter, sportens ubestridte poengkonge og verdens mest komplette spiller, bruker mesteparten av tiden sin på å distribuere ball, sparke ball og styre spillet fra sin fly-half posisjon. Likevel er han ikke fremmed for å ta i et tak.

Ikke lov på åpen gate. Carter til høyre.

Dessverre kunne ikke bergensalternativet (regionalkanalen TV2) betale for rettighetene til mesterskapet, men hvis du kjeder deg i det begynnende høstmørket og synes disse karene er flotte saker, så får du være oppfinnsom på en bolsjeviksk måte (torrent, altså).

Good vibrations

Så har vi allerede fått bevist at de røde fra Nord-London ikke holder mål mot de beste, og som en konsekvens har Arsenes bitre ansikt vært godt eksponert de siste dagene. Merkelig nok skal forsvaret tettes med tyskeren Mertesacker. Jeg skriver merkelig, fordi han er hverken ung, fransk, eller spesielt rask. Det lukter litt desperasjon av dette kjøpet: Måtte det et seksmålstap til for å skjønne at man var tynt besatt? Uansett, Pat Rice slipper nok å trøste Wenger etter neste match, som er hjemme mot Swansea. Dette er ikke fordi Swansea er dårlige eller Arsenal skal forvandles til et velsmurt maskineri på to uker, men heller det at tap med fem mål eller mer i Premier League, ofte etterfølges av en seier.

Nord-irsk tåretørker til venstre

Mannen som var en av de første til å forfekte denne statistiske regelen var ingen ringere enn vår egen Drillo. Eller analysereven, som han burde fått endret sitt kallenavn til. Mannen har veid for og i mot og funnet ut at han orker frem til 2014 - en bedre gave til norsk fotball finnes ikke. Folkeopinionen bak denne videreføringen er stor, og såvidt jeg kan se har det ikke utløst en ny spillestildebatt. Grunnen er enkel: Drillo vinner fotballkamper. Videre begynner det også å synke inn hos enkelte at man ikke kan snakke om latinske spillere med katalansk base i en debatt om spillestilen til det norske landslaget. Jeg vil takke de som til nå har holdt kjeft, og på forhånd si at jeg setter pris på om de fortsetter med det.

Gjentakelse frister

Norges to neste kamper vil gi oss tre, maksimalt fire poeng. Island er vriene å hanskes med, men bør slås på Ullevaal. Og herregud: slår vi ikke Island på hjemmebane fortjener vi ikke å spille mesterskap neste år. Man er sjelden bedre enn den siste kampen man har spilt. I Parken har danskene en enorm statistikk i kvalifiseringskamper, hvor vi må nesten 30 tilbake i tid for å finne forrige gang danskene tapte en slik kamp. Da ser man selvsagt bort i fra skandalekampen hvor en full danske bestemte seg for at han ville ligge i skje med dommeren. Danskene ble idømt tap, men det var uavgjort da sjarmøren entret scenen.

Skulle vi (ja, jeg sier vi) klare å kvalifisere oss til EM neste sommer, bør vi også ta det med en klype salt. Da skal vi pause Tippeligaen tidlig i mai, og la Egil Roger ta med seg et par og tjue spillere til et øde sted med høye murer hvor det skal drilles formasjon, soneforsvar og direkte angrepsfotball. Gjerne et sted der VGs Truls Dæhli må henge fra trekronene for å få inspirasjon til sin intetsigende spalte i landets største "avis".

Avslutningsvis må det nevnes at Scott Parker heldigvis ikke ble lenge i Championship. Jeg husker med glede tilbake til hans glansdager i Charlton Athletic (ja, uten s og med en håndholdt dildo som logo), hvor han banket inn mål fremover og taklinger bakover mens daværende Charlton-målvakt, den tidligere rugbyspilleren Dean Kiely, nikket anerkjennende og gliste med sine tre gjenværende tenner. Parker var slik en midtbanespiller skal være: God offensivt, grisete defensivt, og med et tilslag som ikke trenger tilløp eller forberende bevegelser, det bare er der. I Spurs skal han ikke ha noen problemer med å spille seg inn på sentral midtbane, og jeg spår han som en av lagets beste spillere denne sesongen, selv om det ender med 8. plass for Happy Harrys mannskap.

Fin fyr. Dildo øverst til høyre.

Jeg gleder meg til fredag, og det burde du også gjøre. Husk at du skal stå under nasjonalsangen, selv om du ser kampen på televisjonsapparatet.

Guts, innsats og vinnervilje

De som kjenner meg vet at jeg ikke setter nevneverdig stor pris på såkalte ballmagikere med latinamerikansk bakgrunn. Grunnen er enkelt: Det virker som de avskyr fysisk kontakt mer enn noe annet. Og er det noe jeg setter mer pris på en det som av de fleste kalles fin fotball, så er det en aggressiv og direkte spillestil hvor duellstyrke og innsats belønnes med ballinnehav og påfølgende målsjanser.

For de som fulgte dagens kamp mellom Bolton og Manchester City, for øvrig sesongens mest fartsfylte forestilling til nå, var det noen spillere som fikk vist det jeg kaller guts (Åge Hareide kaller det stake). Kevin Davies brukte fem sekunder på å sette inn kampens første takling, klokkerent og knallhardt. I studio satt Lundekvam og kalte det "leading by example" og jeg kunne ikke vært mer enig. For der hvor Tevez og Balotelli syter, klager og oppfører seg som barn, er det noen spillere som biter tennene sammen og kun har fokus på å vinne neste duell.

Inspeksjon av stake

Det skal nevnes at Davies senere i kampen fikk gult kort for en takling på Aguero. Det var fortjent, men måten Kun falt på, der innsiden av knærne hans umiddelbart ble trukket sammen som ved en spontan magnetisering av skjelettet, var til å bli flau av.

I morgen skal vi kose oss med en ordentlig klassiker, når Spurs gjester OT. Da pleier det jo alltid å skje noe urettferdig for Tottenhams del. Hvem husker vel ikke fjorårets kamp da Gomez trodde han hadde fått frispark? Eller den gangen Carroll hentet ballen en god meter inni målet og slapp unna med en volleyballføring? La oss håpe det blir like gøy i år.

Ikke mål?

Definitivt ikke mål

Angst og fortvilelse

Som vi alle vet kan fotball medføre sjelelige skader. Fra mild angst og skuffelse til frådende tirader mot skjermen: Vi har alle vært der, i øyeblikkets tyranni, hvor alle løse gjenstander i rommet er egnede objekter å ta ut sin frustrasjon på. Det eneste som er verre er å starte en blogg for å bygge opp under gleden ved å kunne glede seg til PL-start, for så å motorhavarere på landsbygda i Europas minste øystat, bare timer før kampstart. Etter hvert synker det inn at mannen med tauebilen ikke kommer før halvannen time etter avtalt tid, og at man ikke bare står i fare for å ikke få tid til å opprette Fantasylag før avspark, men at man mister avsparket og hele kampen. Det er en unnskyldning, ja, men jeg har bevis:

Only in Malta

Så lørdagskvelden fikk man ikke gjort annet enn å konstatere at nesten alle forhåndstipsene gikk i vasken, bortsett fra Bolton som innfridde borte mot et QPR hvis spillerstall fortsatt har et Championship-preg over seg. Hvis det fortsetter slik tipper jeg Warnock får ta juleferie uten arbeidsgiver.

Skuffelsesmaskinen Arsenal (for deres egne fans) fortsetter å innfri, men i år tapte man poengene mot Newcastle på en måte som var langt mindre bitter enn fjorårets snuoperasjon av The Magpies. Nå ser vi også at de selger seg ut av gullkampen allerede etter én runde. Like greit det. Spennende å se hvordan det går når han må rette bitterheten mot seg selv etter nok en fjerdeplass etter endt sesong.

Apropos gullkamp: Aftenposten dro til og konstaterte at Liverpool miste "viktige poeng i gullkampen" etter 1-1 hjemme mot The Black Cats. Det synes jeg også Norwich gjorde etter samme resultat borte mot Wigan. Grunnen er enkel: Landet vårt er oversvømte av Liverpool-supportere som ble fans på 80-tallet da laget gjorde det bra. Og med jevne mellomrom klarer dette kobbelet av yrkesaktive (ironisk nok) nesten-scousere å hype opp laget til å bli en gullfavoritt. Bare fordi laget fikk en oppsving etter at uglemannen Hodsgson forsvant, og de hanket inn en Dalgliesh som bare et halvt år tidligere hadd blitt veid og funnet for lett for den samme jobben, betyr ikke det automatisk at laget kan kjempe om ligatittelen. Det er godt mulig jeg må spise mine ord ved slutten av sesongen, men hvis Liverpool tar tittelen må ligaens nivå revurderes.

Søndagen var derimot bilfri og satt av til PL-titting, noe som skulle vise seg å være preget av både opp og nedturer. Den store oppturen var åpenbart Stokes heroiske innsats mot et Chelsea-lag som ikke kan være mer enn 70 % restituert etter pre-season. Stoke er et heidundrande hjemmelag og gikk friskt til i duellspillet, noe som ikke så ut til å passe hverken Torres eller Lampard som etter hvert begynte å falle helt på egenhånd.

Ikke straffe

Etter den målløse kampen mellom 21 menn og Torres på Britannia, skulle man se hvordan et relativt nykomponert Manchester United kunne gjøre det mot Roy Hogdsons soneforsvar i Westre Bromvika. Ny keeper, ingen Fletcher, Carrick eller Scholes på midten, ny kantspiller i Young og Wellbeck fra start på topp. Det startet bra, men etter ledermålet til de røde scoret Shane Long (nyinnkjøpt fra Reading) på noe som fikk undertegnede til å tenkte på en viss italiener som engang i tiden skulle erstatte Schmeichel i United-kassen. Det ble tre poeng, men de aller fleste ville snakke om De Gea etter kampen. Han kan sikkert bli en bra keeper, men man blir sjelden tilgitt slike brølere på åpningsdagen.

Taibi etter nok en tabbe, men langbukse og leggvarmere burde avslørt ham på første trening.

I skrivende stund har Man City knekt Swansea-koden og leder 3-0. Med minimalt med sjarm både på trener og spillersiden er jo dette en av de desidert kjedeligste tittelkandidatene. Uansett ingen tvil om hvilken by som kom best ut av den første runden, og med mindre City putter enda en kasse i kveld så kan Bolton og Kevin Davies kose seg på toppen av tabellen i en uke til mens de tar benkpress og trener Mixed Martial Arts til møtet med nettopp de lyseblå neste helg.

The Canaries

For de av mine høyt verdsatte lese som ikke har skjønt det enda: Jeg skal ta for meg de tre nyopprykkede lagene i Premier League for sesongen 2011/12. Sist ut er Norwich City, som er tilbake etter at de rykket ned våren 2005. Overskriften er med overlegg skrevet på engelsk slik at man ikke skal forveksle dette laget med Norges egne kanarifugler, for Frode Kippe og Henning Berg lukter det mer fisk enn fugl av.

Etter at tidligere manager i West Ham, den sjarmløse Glenn Roeder, fikk sparken fra som sjef på Carrow Road i 2009, tok Brian Gunn over. Han klarte ikke å forhindre at klubben rykket ned til League One. Første kamp i L1 i sesongen 2009/10 gikk hjemme mot Colchester. Norwich var naturlig nok forventet å kjempe om opprykk, men allerede etter 22 minutter lå de gulkledde under 0-4. Da fikk to supportere nok. De løp inn på banen og rev i stykker sesongkortene sine. Artig. Norwich tapte 1-7, deres største hjemmetap siden 1946. Seks dager senere fikk Brian Gunn sparken, og Norwich-styret hentet Colchester-manager Paul Lambert inn som ny sjef. Klubben fikk en bot på £75,000 for å gjøre det, men i ettertid er det ingen tvil om det var verdt pengene med to strake opprykk.

Av og til snus hånden

Lambert er relativt fersk som manager, men som spiller var han blant annet med på å vinne Champions League med Borussia Dortmund i 1997 der han tok luven av Zidane som sittende midtbanespiller. Han er skotsk, så i år får ligaen enda en manager som skal gjøre postmatchintervjuene utfordrende.

Hva spillere gjelder, så er klubben helt avhengig av kapteinen Grant Holt. Med 45 kasser på 84 ligakamper har han vært helt avgjørende for klubbens suksess de to siste sesongene. Han er kanskje litt for gammel til at han skal kunne gå til en større klubb hvis han slår til på øverste nivå denne sesongen. Uansett vil han være lagets viktigste spiller denne sesongen. I tillegg er han veldig glad i bart.

Min er større en din

For de som husker godt kan man av bildet over se at det har skjedd store ting på draktfronten i Norwich de siste 20 årene. På nittallet var det som kjent hipt med langermede og pløsete drakter, gjerne med et mønster ment til å forvirre motstandere, eventuelt se ut som om man var blitt skutt på med hagle.

Psykopatplagg

Den nye bortdrakten derimot, er helt fantastisk.

Utlagt tarm som vist til venstre medfølger ikke

Nå drar man til Storbritannias de facto nest sørligste punkt etter Falklandsøyene (Malta)  for å følge ligaåpningen lørdag. Herreminhatt for en dag det kommer til å bli. Wigan-Norwich er et oppgjør som anbefales. Fjorårets serieåpning endte med 0-4 for The Latics, og man skal jaggu ikke se bort i fra at Grant Holt åpner målkontoen allerede lørdag. Dette blir deilig.