Augustsitring

Som i de fleste oddetallsår har det vært en begivenhetsløs fotballsommer. Tippeligaspillere som jogger i sommervarmen foran tynne fellesferietribuner blir sjelden mer festlig enn konfirmasjoner. Men fortvil ikke - det er august, måneden hvor det hele starter. Premier League er større enn summen av antall lag og spillere som deltar, for hver høst er det noe som skjer. Det er en uforklarlig biokjemisk reaksjon hvis sluttprodukt får oss til å glemme både regninger og kjønnssykdommer. Det er et fenomen som er vanskelig å sette ord på, men når man står midt oppi det kjennes det så riktig ut, for det er øyeblikket som teller. I det øyeblikket Kevin Davies, som ikke har gjort annet enn å trene knebøy og benkpress gjennom sommeren, knuser Ryan Shawcross i en luftduell og stusser ballen videre, er det som om alt klaffer og alt gir mening.

Typisk uttrykk overfor dommeren etter at nok en stopper har "headet inn i albuen hans".

Det er et øyeblikk som er fylt av glede og forventning, men et hvert forsøk på å stoppe opp, og analysere gleden, gjør at den umiddelbart forsvinner. Derfor legger vi argumentasjonsrekker, prosedyrer og andre båssettende verktøy til side for å oppleve gledesrusen vi får når våre favorittlag denne sesongen får reise til Carrow Road, Liberty Stadium og Lofthus Road for å kjempe om poeng. For i mine øyne er det ikke bare toppkampene og klassikerne mellom lag som har for (u)vane å plassere seg helt i toppen av tabellen som gir denne ligaen sin uimotståelige sjarm. Det er møtet med de ukjente lagene, spillerne, trenerne og ikke minst banene som fascinerer. Og nettopp dette er hva denne bloggen skal handle om. Men først skal jeg bare sitte helt rolig. Og glede meg.