A pot worth winning - The Football League Cup

Selv om det er lenge til verdens artigste cup starter (januar), så får vi denne uken en forsmak av deilig, engelsk cup. Riktignok har ligacupen hatt en lav status de siste 15 årene, men for klubber som ikke har råd til å leke Football Manager er det ei bøtte som det er verdt å vinne. Tirsdag starter moroa med oppgjør mellom alle de 92 klubbene i The Football League, og fortsetter utover uka. Merk at PL-lagene først kommer inn i andre runde, og at PL-lag som er kvalifisert for Europacupspill på det tidspunktet ikke kommer inn før i tredje runde. Unntaket denne sesongen, som i 02/03, er at det spilles en kvalifiseringsrunde. Dette fordi Birmingham vant cupen i fjor og er kvalifisert for Europa League, ikke deltar i første runde. Dermed går det ikke opp med antall lag, så i stedet for å gi ett lag walkover til andre runde, ble det spilt kvalifisering hvor Crawley gikk videre på bekostning av AFC Wimbledon. Akkurat disse to lagene fikk spille kvalifisering fordi det var de to beste lagene i fjorårets Conference National (nivå 5).

Vase med Disney-ører

Det er kanskje like greit: Arsene Wenger har sagt at å vinne ligacupen ikke vil ende Arsenals trofetørke. Det er for så vidt greit å nedprioritere en av fire turneringer man deltar i, men i fjorårssesongen kom The Gunners til finalen og dermed muligheten til å vise hvordan de takler press. Det taklet de ikke i det hele tatt, og Birmingham stakk av med trofeet, æren og stoltheten. Arsene fikk ny boblekåpe av Nike.

Tomannstelt. Illustrert bitterhet medfølger ikke.

Ligacupen er faktisk en turnering frembrakt av teknologi. Flomlysrevolusjonen på slutten av 1950-tallet gjorde det mulig å spille kamper på kveldstid hele året. Det er dog forutsatt at det ikke snør, for da stopper hele øyriket. I begynnelsen nektet topplagene å delta i cupen, men da vinneren fikk spille i Europa kom de stormende til som tidligere bekjente av en nyrik lottomillionær. Aston Villa ble det første laget som vant turneringen i 1961, da de slo Rotherham over to kamper.

Formatet har blitt endret mange ganger gjennom årenes løp. På 1990-tallet spilte man fortsatt 3. runde over to kamper, sannsynligvis for å gi de bedre lagene mulighet til å hente seg inn igjen etter å ha gått på en blemme borte mot det man så på som et mindreverdig lag, på en halvmørk og tribuneskjeiv stadion. Heldigvis er dette ikke lenger tilfellet. Sjarmpoeng.

For de som er glad i kuriøsiteter, eller funfacts som det heter i dag, er det verdt å bite seg merke i semifinaleformatet. Der spiller man hjemme og borte, og skulle vært av lagene ha scoret like mange mål i løpet av de første 180 minuttene, spilles ekstraomganger. Helt greit. Men så kan panikken ta en gjeng skarve fotballspillere. For hvis man som hjemmelag i den siste kampen tapte 3-0 i den første kampen, men vant 4-1 i hjemmekampen, ryker man ut hvis ingen klarer å gjøre mål i løpet av ekstraomgangene. Altså: Bortemålsregelen gjelder først etter at begge kampene er fullført. Merkelig, men et konsept med stor underholdningsverdi.

Og la oss nå virkelig håpe noen av lagene i L1 og L2 kan bite godt fra seg i de to første rundene, og at de trekker hjemmekamper mot storlagene i tredjerunde. Fotballens sjel sitter i garderober murt mens det fortsatt var sosialt akseptert å drikke på jobben - med tilsvarende resultat. Jeg håper, som alltid, på at Barnet skal bite godt fra seg, for Underhill er kanskje verdens skjeiveste og mest sjarmerende fotballstadion. Høydeforskjellen fra målet i nord til målet i sør skal en gang i tiden ha vært så mye som to meter. Det er ikke så mye i dag etter at FA tvang banemannskapet til å redusere høydeforskjellen i 2006. Det er likevel tydelig på bildet under at den fortsatt heller, som en hund med hodet på skakke.

Glede

Dronningens parkvoktere returnerer

I våres fikk endelig Norges mest sindige fotballekspert noe å glede seg over. Lars Tjærnås, mannen med piler, streker og start-stopp funksjon som sine viktigste analyseverktøy, er nemlig QPR supporter.

Coach i Dons, men hjerte i QPR

Queens Park Rangers er en av klubbene som, etter min mening, hører hjemme i Premier League. Det har i stor grad med å gjøre at de var i toppdivisjonen i min barndom, og at jeg samlet på fotballkort. Fotballmessig er det likevel vage minner. Dog, etter en gjennomkikking av det gamle fotballmagasinet Goal! tidligere i år, sitter jeg med inntrykk av at QPR var et lag som gikk på banen for å ha det gøy - om man vant eller tapte var ikke så nøye så lenge man fikk løpe på gress og riste på rastaflettene. Det sterkeste minnet jeg har hva QPR gjelder er likevel drakten. Den er perfekt. Hvit og med riktig blåfarge og med tverrstriper så brede at de nesten kan kalles faner. Ord strekker nesten ikke til.

Drakten sin

Selv om QPR ikke har vært å finne i toppetasjen de siste 15 årene, har det ikke manglet på dramatikk. Formel-1-kjeltringen Flavio Briatore kjøpte seg inn i klubben sammen med sin partner-in-crime Bernie Ecclestone i 2007. Senere samme år kjøpte inderen Lakshmi Mittal 20% av aksjene i klubben fra Briatore. Man skulle jo tro at disse tilsynelatende pengesterke eierne skulle frigjøre litt kapital slik at klubben kunne investere i spillere, men så langt har det ikke vært tilfelle. Det ryktes at Briatore har sett QPR-matcher fra alle verdenshjørner mens han har reist med Formel-1-sirkuset, og han har ikke vært fremmed for å ringe managern i pausen og gi han noen velvalgte ord om hvor dårlig laget har prestert. Micromanaging på høyt nivå, med andre ord.

Apropos managere: Etter at Ian Holloway (man kommer jo sjelden utenom dette fantastiske mennesket) hadde vært manager for klubben i ganske nøyaktig fem år, tok Gary Waddock over i februar 2006. Etter ham fikk hele elleve managere prøve seg, før ledelsen ansatte trenerbransjens egen Gale-Mathias, Neil Warnock, i 2010. Han tok laget til Premier League i sin første hele sesong som manager. Warnock er, som nevnt, en mann som har lett for å koke over. Mange managere skaper med vilje noen stormer i vannglass overfor mediene for å skjerme spillere i forkant av kamper. Jeg tror ikke Warnock har en slik strategi, men det er hevet over en hver tvil at han vil skrike, banne, lyve, stjele, stereotypiere og gjøre det som verre er for at resultatet skal vippe hans vei. Utvalgte sitater følger under bildet.

Warnock i fri dressur

Pre match: "It will be a cracking match and a close one – maybe decided by a referee’s decision, an odd bounce or something like an over-the-line goal."

Post match: "The linesman was their best player."

Post match 2: "Somebody’s just given me a video of the game. I don’t know why they handed it to me because there’s no way I’m going to watch that again."

Om Mourinho: "My wife will be glad about Mourinho coming to Bramall Lane because he’s a good looking swine, isn’t he?"

Om dommeren: "David Elleray was that far away he would have needed binoculars. I really think it's about time we use the means to sort these things out rather than relying on some bald-headed bloke standing 50 yards away."

Om motivasjon og sex: "I used the Olympics in my team talk. When I went to bed, Kelly Holmes turned me on - which is sad for me isn't it?"

Kelly Holmes

Bitter og morsom, med andre ord. Det liker vi. Så spørs det om hans egenskaper som manager kan bidra til å holde QPR oppe. Jeg er i tvil, men det er mye potensiale i stallen. Av kvalitetsspillere må selvsagt Adel Taarabt nevnes. Marokkaneren styrer midtbanen, og blir en svært viktig spiller for QPR denne sesongen. Videre er Jamie Mackie, Heidar Helguson, DJ Campbell, Jay Bothroyd og Tommy Smith brukbare offensive spillere. Den pussigste signeringen Warnock har gjort er Kieron Dyer. Det gamle stortalentet har fått ødelagt mange sesonger på grunn av skader, og har bare 34 ligakamper under beltet på de fire siste sesongene.

Helt til slutt: Hvis du tror det blir billig å dra på QPR-match denne sesongen, tar du skammelig feil. Etter opprykket har prisen for det billigste setet på Lofthus Road steget fra £20 til £47! Hvis du skal ha orkesterplass må du ut med hele £72. Og med det får kanskje Briatore oppfylt sin nedrige drøm om en eksklusiv fotballklubb i London, hvor stjerner kommer for å se-og-bli-sett. Skal man dømme etter utseende og målsetning kan han jo like gjerne åpne et bordell.

Pimp Daddy

Svaner i toppetasjen

I mai ble det altså klart: Swansea entrer scenen i den øverste divisjonen for første gang siden de rykket ned i 1983. Det walisiske laget endte på tredjeplass i fjorårets Championship, og heldigvis klarte de å kvalifisere seg til opprykk gjennom play-off. Jeg sier heldigvis, for å spille play-off om opprykk til Premier League er en gammeldags og fæl måte å avgjøre hvem som får den siste ledige plassen i PL. Den eneste regelen som trumfer play-off-systemet er regelen om at bortemål ikke teller før i ekstraomgangene i returoppgjøret i semifinalene i Carling Cup. Men jeg digregerer. Det er svanene vi skal snakke om i dag.

Lag som har hatt tilholdssted i de lavere divisjoner i noen årtier kommer ofte med en viss sjarm. De har gamle, nesten falleferdige baner og anlegg, men det sitter mye klubbhistorie og tradisjon i gamle vegger. Da Blackpool var oppom en tur sist sesong fikk vi på nært hold se hvordan en bane uten undervarme fungerte i snøvær, og hvordan en av sikkerhetsvaktene lagde sine egne passord for å slippe folk inn på stadion. Sistnevnte hadde garantert blitt tvangsinnlagt hvis han ikke hadde jobbet for de oransje i Englands Las Vegas. Vi kan nok dessverre ikke vente det samme av Swansea, som for seks år siden forlot gamle og ærverdige Vetch Field til fordel for den nyoppførte betong og stålkolossen Liberty Stadium. Bare navnet får meg til å grøsse - det henger virkelig ikke på greip, verken historisk eller geografisk. I tillegg er den selvsagt bygget for å huse konserter, samt at banen deles med rugbylaget Ospreys. Null sjarm, med andre ord.

Minuspoeng

Hva selve klubben gjelder, blir ikke inntrykket særlig bedre. Den ble stiftet som Swansea Town i 1912, men byttet navn til Swansea City i 1969 fordi Swansea fikk bystatus. Lokal stolthet kanskje, men trolig ble kappen snudd etter vinden. Flere minuspoeng.

Det største tapet Premier League led etter forrige sesong, var tapet av Ian Holloway. Makan til sitatvennlig kar skal man lete lenge etter. "With our luck I could fall in to a bucket of tits and still come out sucking on my thumb". Fin fyr. Kan Brendan Rodgers fylle hans sko? Han jobbet i Chelsea under Mourinho, så man skal ikke se bort i fra at han kan ha lært seg en ting eller ti om å være arrogant overfor pressen. Dessverre virker det ikke som om Jose har klart å lære bort så veldig mye av akkurat den biten. Rodgers måtte legge opp som 20-åring på grunn av en genetisk kneskade, og begynte sin trenerkarriere i Readings ungdomsavdeling. Han støtter kreftsaken fordi sykdommen har rammet hans egen familie, og han liker Barcelona. Gjesp.

Stor nese, lite sjarm

Likevel, det kan jo bli et lyspunkt å se Swansea-matcher denne sesongen hvis de har tenkt å spille superfin fotball langs bakken. Målene kommer til å renne inn, forhåpentligvis begge veier. Hvis Swansea kan ta opp arven etter Blackpool hva underholdning på banen gjelder, så tipper jeg vi kan komme til å bli glad i denne klubben.

Swansea serieåpner borte mot Manchester City mandag 15. august, 21:00.

Sheep without shagger

Augustsitring

Som i de fleste oddetallsår har det vært en begivenhetsløs fotballsommer. Tippeligaspillere som jogger i sommervarmen foran tynne fellesferietribuner blir sjelden mer festlig enn konfirmasjoner. Men fortvil ikke - det er august, måneden hvor det hele starter. Premier League er større enn summen av antall lag og spillere som deltar, for hver høst er det noe som skjer. Det er en uforklarlig biokjemisk reaksjon hvis sluttprodukt får oss til å glemme både regninger og kjønnssykdommer. Det er et fenomen som er vanskelig å sette ord på, men når man står midt oppi det kjennes det så riktig ut, for det er øyeblikket som teller. I det øyeblikket Kevin Davies, som ikke har gjort annet enn å trene knebøy og benkpress gjennom sommeren, knuser Ryan Shawcross i en luftduell og stusser ballen videre, er det som om alt klaffer og alt gir mening.

Typisk uttrykk overfor dommeren etter at nok en stopper har "headet inn i albuen hans".

Det er et øyeblikk som er fylt av glede og forventning, men et hvert forsøk på å stoppe opp, og analysere gleden, gjør at den umiddelbart forsvinner. Derfor legger vi argumentasjonsrekker, prosedyrer og andre båssettende verktøy til side for å oppleve gledesrusen vi får når våre favorittlag denne sesongen får reise til Carrow Road, Liberty Stadium og Lofthus Road for å kjempe om poeng. For i mine øyne er det ikke bare toppkampene og klassikerne mellom lag som har for (u)vane å plassere seg helt i toppen av tabellen som gir denne ligaen sin uimotståelige sjarm. Det er møtet med de ukjente lagene, spillerne, trenerne og ikke minst banene som fascinerer. Og nettopp dette er hva denne bloggen skal handle om. Men først skal jeg bare sitte helt rolig. Og glede meg.